Barn som pårørende

Familieveileder i Nærmestring, Otto Stormyr, bidrar i viktig artikkel om hvordan man snakker med barn som vokser opp med foreldre som på ulike vis har det vanskelig. 

Saken er Skrevet av journalist Dina Palos og ligger ute på klikk.no.

«Jeg lurer sånn på hvordan pappa egentlig har det. Han sier han har det bra, men jeg ser jo at det ikke stemmer og det gjør meg bekymret for ham.»

«Jeg lurer på om mamma kan dø av depresjon…»

«Jeg drar ikke ut med venner, holder meg heller hjemme for å passe på pappa»

«Jeg går på rommet mitt og gråter slik at mamma ikke skal bli mer lei seg og sliten.»

«Jeg tør ikke å bli sint for da blir pappa enda sintere»

– Barn jeg har snakket med har sagt noe lignende som det som er sitert ovenfor. Om vi ikke snakker med barna, kan det hende at de begynner å tolke og kompensere, enten praktisk eller emosjonelt.

Dette sier Otto Stormyr, familieveileder i Nærmestring AS, et firma som driver med samtaleterapi, familieveiledning, parterapi og foreldreveiledning over skjerm.

Tall fra Folkehelseinstituttet (2011) tyder på at det er rundt 410.000 barn som er pårørende til foreldre som strever med psykiske helseutfordringer og/eller rusmiddelavhengighet i dag.

– Det er gamle tall, men det er ingen grunn til å tro at disse tallene er noe lavere i dag. 260.000 av disse barna har en forelder med så store utfordringer at det går utover den daglige fungeringen til familien, sier Stormyr og fortsetter:

– Det er med andre ord veldig mange barn med foreldre som strever med ulike grader for psykiske helseutfordringer.

– Barn merker mer enn vi tror
Barn kan kjenne stemninger, de tolker toneleie, kroppsspråk og ansiktsuttrykk blant annet.

Noen barn Stormyr har snakket med har sagt at de kan høre hvordan moren eller faren har det, bare ved å høre hvordan døren blir åpnet når moren eller faren kommer hjem.

– Om barna spør foreldre hva som er galt og de svarer «ingenting», tar vi fra dem muligheten til å forstå seg selv i lys av sammenhengen de er en del av, sier Stormyr og fortsetter:

– Motsatt vil det å svare « ja, du har helt rett….» bekrefte barns forståelse av virkeligheten og det som foregår rundt dem og på den måten bidra til at barna i større grad vil stole på seg selv og sin opplevelse.

Ved å være ærlige vil vi hjelpe barna med å forstå det som foregår rundt dem, og med det også hjelpe de til å forstå seg selv og sine følelser.

– Barn skal leke, de skal være nysgjerrige og de skal ta plass med følelseslivet sitt. Om barn må sette noen av disse behovene til side fordi de er bekymret, eller fordi de føler at de må passe på foreldrene og ivareta deres følelser, mister de muligheten til sin naturlige utvikling, sier familieveilederen.

Skam og usikkerhet
Stormyrs erfaring er at foreldre kjenner på både skam og usikkerhet i forhold til hvor mye de skal dele med barna sine.

– Dette er selvfølgelig gjort i beste mening, og i et forsøk på å ikke belaste barna. Men det er ikke det beste for barna. Barn er eksperter på oss foreldre. De har en stor radar, og de merker derfor fort når voksne strever og har det vanskelig.

– Den manglende kommunikasjonen rundt at foreldrene strever, kan gjøre det vondt verre for barna, sier han.

Uten en åpen dialog vil konsekvensen etter hvert kunne bli at barna setter seg selv og sine behov til side for å ivareta det de tror er foreldrenes behov.

– Psykiske helseutfordringer utspiller seg på forskjellige vis og det vil derfor også påvirke barna forskjellig. Felles for mange barn vil likevel være at de fort kan begynne å kompensere ved å sette sine egne behov til side for å ivareta foreldrenes behov. Altså at barna begynner å ta et voksenansvar i relasjonen til foreldrene, sier Stormyr.

– Jobber man godt med dialog, åpenhet og tilrettelegging rundt disse barna kan man gjøre et viktig bidrag for å forebygge at disse barna selv etter hvert utvikler egne psykiske helseutfordringer, legger han til.

Dårlig samvittighet
Mange foreldre Stormyr snakker med, bærer på mye dårlig samvittighet overfor barna sine, noe som blir en ekstra belastning på toppen av deres psykiske helseutfordringer.

 
– Min erfaring er at om man får snakket ordentlig med barna, samtidig som man trygger barna på at man som voksen gjør det man kan for at situasjonen skal bli bedre, kan det lette på en del av den dårlige samvittigheten.

Barn trenger dialog og de trenger at vi hjelper til med å sette ord på det de faktisk opplever.

– Vi gir barna et språk på det de opplever. Vi demper stress og aktivering ved at barnet føler seg trygg på at de vet sannheten og at vi voksne tar ansvar. Vi skaper også en viktig åpning for at barn skal kunne ta opp eventuelle bekymringer de har, når de måtte ha dem.

Trenger du noen å snakke med?
Hvis du som forelder strever med psykiske helseutfordringer og har lyst på bistand til å få gjennomført samtaler med, og tilrettelegging rundt barn, er det fullt mulig å spørre din behandler om bistand til dette.

Man kan også kontakte sitt lokale Familievernkontor.

Du kan også kontakte LPP – Landsforeningen for Pårørende og Etterlatte innen Psykisk helse og ROP-lidelser eller Pårørendesenteret for veiledning.

Hvor ofte bør man snakke med barna om det?
Stormyr råder å finne et passende tidspunkt, der du kjenner at du og barnet er til stede og har god kontakt.

– Gjerne et tidspunkt hvor dere ikke har så mye planer etterpå slik at barnet får god tid å ta innover seg det som blir sagt, og får god tid til å stille eventuelle spørsmål, sier han.

– Husk at noen barn, spesielt de litt yngre barna, har små «vinduer» det går an å snakke om ting. Kanskje får man til en to minutters samtale første gang, før barnet vil snakke om noe annet, eller eventuelt blir ukonsentrert eller urolig, legger han til.

Stormyr påpeker at det ikke er lurt å tvinge barnet til å snakke videre, men slå deg til ro med at det var det du fikk til denne gangen.

– Mest sannsynlig og forhåpentligvis vil dette ha sådd et frø, og barnet vil ta det opp ved en senere anledning. Gjør ikke barnet det, kan du selv ta det opp neste gang det passer.

Med eldre barn og ungdom vil man kunne få til hele samtalen med en gang.

Hvordan bør man snakke med barna?
Kort fortalt er det tre ting som er viktig å få formidlet, ifølge Stormyr:

Hva du strever med, og hvordan du tenker dette kommer til uttrykk for barnet.
At du som voksen har ansvaret for å gjøre noe med det, eventuelt hva du gjør med det.
At du ønsker at barnet skal få fortsette å være barn. Altså at barnet skal vise alle følelsene sine (det tåler vi), at barnet fortsetter å være med venner, leke og ha det gøy.

– En tommelfingerregel er at man skal sette ord på det man vet at barna opplever. Man skal forklare nok til at man skaper mening i barnas opplevelse og nok til at barna får et språk på det de opplever, sier Stormyr.

Det er viktig at man bruker et språk tilpasset barnets alder og utvikling.

– For de litt yngre barna, kan for eksempel ord som tankesykdom gi mer mening enn depresjon. Yngre barn vet hva det å være syk er, og da kan man dra parallellen fra for eksempel forkjølelse til tankesykdom, sier Stormyr.

Stormyr legger frem et eksempel på hvordan du kan snakke med barnet ditt:

«Mamma har en tankesykdom som kalles depresjon. Den gjør sånn at mamma innimellom tenker tunge og triste tanker. Når mamma tenker tunge og triste tanker, kan det gjøre sånn at mamma ser lei seg ut og kanskje også blir sliten og ligger på sofaen.

Det fine er at mamma får hjelp til å bli bedre. Mamma snakker med en psykolog en gang i uken og mamma tar også medisin sånn at det blir bedre. Det aller viktigste du kan gjøre er å fortsette å være akkurat den du er. Om du blir sint vil jeg at du skal vise det.

Og om du er lei deg er det veldig viktig for meg at du tør å vise det til meg, for da har jeg lyst til å være der for deg. Om du er glad og vil leke, eller være med venner, er det akkurat det du skal gjøre. Også håper jeg at du kan spørre meg hvis du er bekymret for noe!»

– Med eldre barn kan man formidle akkurat det samme, bare med et litt mer voksent språk, sier familieveilederen.

Underveis i samtalen kan man også stille noen spørsmål om det passer, påpeker Stormyr:

– «Kjenner du igjen det pappa forteller nå?» , «Merker du at det er vanskelig for meg noen ganger?», «Jeg vet at mange barn kan bekymre seg for foreldrene sine når de strever, er det noe du bekymrer deg for eller vil ha svar på?», «Er det noe jeg kan gjøre for at det skal føles bedre for deg?».

I tillegg til å være åpen med barna om at du strever, og hva du gjør for å få det bedre, råder Stormyr å være åpen med familie og venner.

– På den måten kan familie og venner steppe inn og bidra til ivaretakelse av barnas behov. Jeg er stor fan av ordtaket: «It takes a village to raise a child», og for foreldre som strever med psykiske helseutfordringer tenker jeg dette er et svært viktig ordtak.

– Du trenger ikke dele alt, men nok til at de du/dere har rundt dere kan ta litt ekstra vare på barnet eller se barnet litt ekstra. På denne måten kan mange bidra til at den totale situasjonen rundt barnet blir god nok, til tross for at en som forelder i perioder kommer til kort, sier Stormyr.

– Du kjenner ditt barn best
Anna Cecilie Jentoft, leder ved Landsforeningen for Pårørende og Etterlatte innen Psykisk helse (LPP), er enig med Stormyr.

Hun mener det er viktig å prate med barna.

– En ting som er helt sikkert: Barna forstår mer enn vi er klar over, og de godtar mer enn vi tror. Vi trenger ikke å gjøre det vanskelig. Du kan si: «Mamma/Pappa er syk, og det er ikke din skyld.»

Jentoft mener det er verre å ikke si noe.

– Du må ikke si alt eller gå inn på detaljer, men du kan si: «Når mamma blir syk, så blir hun sånn...»

Hvor mye du bør dele med barna, avhenger av barnets modenhet og forståelse.

– Jo fortere, desto bedre. Også små barn skjønner mer enn de fleste tror. Vi kan tilpasse dialogen etter barnets alder og forståelse, sier Jentoft.

Hvis vi ikke prater med barna, kan de utvikle «snill pike syndrom».

 – De setter seg selv til siden for å tilpasse seg foreldrene. Barnet kan vokse opp med dårlig skyldfølelse og dårlig samvittighet, og i verste tilfelle utvikle psykiske problemer selv.

Barn vil ofte forstå det de blir fortalt, så lenge de får muligheten til det.

– Det ungene opplever, er det de oppfatter som «vanlig». Åpenheten kan føre til at barna får en forståelse av at vi alle er forskjellige, og at noen sliter psykisk og andre ikke.

Jentoft mener foreldre aldri bør skjemmes for å være syke.

– Det er aldri din skyld, og sykdom rammer «alle». Åpenhet løser mange ting, men du må finne ut hvor mye du vil si. Du kjenner ditt eget barn best. Hvis du synes det er vanskelig, kan du be sykehuset eller helsevesenet om hjelp. Gjerne la barna være med i samtalegrupper hvis de trenger det. Ikke vær redd for å be om hjelp, avslutter hun.