«Bomullsbarn»: – Kan føre til mindre robuste barn

Familieveileder i Nærmestring, Otto Stormyr, bidrar i artikkel om "bomullsbarn": - Barna sees på som skjøre gjenstander som må pakkes godt inn i et forsøk på å beskytte dem for emosjonell smerte og motgang

Saken er skrevet av journalist Dina Palos og publisert på nettstedet klikk.no.

– Bomullsbarn kjennetegnes først og fremst av at de har foreldre som pakker dem inn og av ulike grunner skåner dem for motgang og ubehagelige følelser. I stedet for at foreldrene står sammen med barna gjennom motgangen eller det som er vondt, tar de bort motgangen og grunnene til smerten.

Dette forteller Otto Stormyr, familieveileder i Nærmestring AS, et firma som driver med samtaleterapi, familieveiledning, parterapi og foreldreveiledning over skjerm.

Barna sees på som skjøre gjenstander som må pakkes godt inn i et forsøk på å beskytte dem for emosjonell smerte og motgang.

– Dette vil kunne føre til at barna tåler livet dårligere og at de blir mindre robuste. Det kan føre til at de tåler følelsene sine dårligere og at de får lav emosjonell utholdenhet, sier Stormyr.

Det kan være flere grunner til at foreldre overbeskytter barna sine; Dårlig samvittighet, tidspress, egne utfordringer med å håndtere livets naturlige motgang og negative erfaringer fra egen oppvekst er alle ting som kan påvirke.

– Kanskje dagens foreldre vil gjøre det motsatte av sine foreldre, som erfaringsmessig hadde en mer autoritær foreldrestil? sier Stormyr spørrende.

Han påpeker at han selv ikke er så tilhenger av betegnelsen «bomullsbarn».

– Det er en betegnelse som legger ansvaret på barna for noe som i utgangspunktet er foreldrenes ansvar. Det er derimot foreldrene som eventuelt skaper bomullsbarn, og jeg er derfor mer fan av betegnelsen curlingforeldre.

Kort sagt dreier curlingforeldre seg om «servicebarn» som får 24-timers betjening av foreldrene, uten at det stilles krav til mottageren. Altså barna.

Stormyr legger frem et typisk eksempel:

«Barnet vil ha med seg en leke hjemmefra til barnehagen. Foreldrene vet at dette ikke er lov fordi det kan bli mye styr i barnehagen. På den andre siden vet foreldrene at barnet vil uttrykke kraftig misnøye om det ikke får lov. Kanskje risikerer foreldrene å komme for sent på jobb? Foreldrene lar derfor barnet ta med seg leken.»

– I denne situasjonen mister barnet først og fremst muligheten til å, sammen foreldrene, få øvd seg på å kjenne på viktige og utfordrende følelser. Barnet vil også merke at verden ikke er helt trygg fordi barnet kan bestemme over de voksne. Man setter også barnet og barnehagen i en ugrei situasjon ved at dette vil bli et problem i barnehagen, sier Stormyr og legger til:

– Ideelt sett møter man barnet på denne måten: «Jeg skjønner du blir sint og lei deg for at du ikke får ta med den leken i barnehagen, men det er ikke lov å ha med egne leker i barnehagen, så den blir igjen hjemme.»

Det blir viktig for Stormyr å legge til at vi alle gir etter noen ganger, og det er greit.

– Noen ganger har vi ikke tid, noen ganger er vi for slitne og noen ganger har vi satt en grense som etter å ha lyttet til barnets tanker, ikke gir helt mening. Det er helt greit. Det viktige er at vi som hovedregel er konsekvente. Det skaper en trygg og forutsigbar verden barna kan senke skuldrene og være barn i, sier han.

– Har foreldre blitt for overbeskyttende?

– Nei, jeg ville ikke sagt «overbeskyttende». Vi har kanskje blitt mer beskyttende enn tidligere, og vi har blitt bedre på å møte barns følelser. Vi er mer autoritative, og det er bra. Men kanskje har pendelen svingt litt mye, så noen har tendenser til å være ettergivende?

Foreldrestiler

Man deler typisk inn i 4 foreldrestiler: Autoritativ, autoritær, ettergivende og forsømmende.

Stormyr utdyper i korte trekk:

Har man en autoritær foreldrestil er man ovenfra og ned. Man er streng og kontrollerende, samtidig som man er lite lydhør.

Den ettergivende foreldrestilen er på mange måter litt motsatt av den autoritære. Altså at man er veldig lydhør og imøtekommende overfor barnet og lite streng.

Den autoritative foreldrestilen er en slags blanding mellom den autoritære og den ettergivende, altså at man er konsekvent og tydelig, samtidig som man er lydhør og imøtekommende overfor barnets følelser og opplevelser.

Den fjerde foreldrestilen er den forsømmende foreldrestilen. Den er på mange måter motsatt av den autoritative, da den innebærer å være lite streng samtidig som man er lite lydhør.

 
 
– Det er forsket mye på hvilke foreldrestiler som gir en sunnest utvikling for barnas del. Den autoritative foredrestilen kommer best ut. Er man tydelig og konsekvent overfor barna, samtidig som man er lydhør og validerer deres følelser, vil dette gi den beste grobunnen for utvikling av et sunt selv og en god psykisk helse, sier Stormyr.

Er man for ettergivende eller forsømmende, kan resultatet bli at man oppdrar «bomullsbarn» som ikke tåler livet og livets naturlige motgang spesielt godt.

Det er lurt å jobbe med god grensesetting og være konsekvent i håndhevelsen av grensene.

– Jobben vår som foreldre er å oppdra barn som gradvis tåler det livet har å by på som voksne. Da trengs det varme, et lyttende øre, samtidig som det trengs foreldre som ikke blir helt satt ut av at barna møter motgang og krevende situasjoner, og som i stedet for å fjerne ubehaget eller motgangen, klarer å hjelpe barna gjennom det, sier Stormyr.

Møte barnas følelser
Den siste tiden har det blitt debattert om barn i dag er for beskyttet og at foreldre er dårlige på å sette grenser for barna sine.

– Det kan tenkes, men det må samtidig nevnes at vi i dag er mye bedre på å møte barnas følelser enn det vi var for 50 år siden, sier Stormyr og fortsetter:

– Det er vanskelig å si akkurat hvordan vi ligger an i dag, men mye tyder på at vi er bedre på å både være tydelige og konsekvente, samtidig som vi også er bedre på å være lydhøre og imøtekommende, altså at vi i større grad har en autoritativ foreldrestil.

For noen kan det hende at pendelen har svingt for mye i den andre retningen og at noen har blitt for ettergivende.

– Kanskje vi kan si at foreldre på 50-tallet viste at de tålte barns følelser dårlig ved at de ble autoritære i møte med barnas følelser, mens noen av dagens foreldre kanskje viser det samme ved at de blir for ettergivende.

«Bomullsbarn»
– Det dagens foreldre «beskyldes» for når vi kaller barna deres «bomullsbarn», vil være en slags aktivt ettergivende form, der barna hverken får faste grenser eller mulighet til å håndtere normale problemer i hverdagen sin.

– Jeg er lei av at generasjoner skal få hånlige eller nedsettende navn, jeg skjønner ikke hva vi oppnår med det. Det skremmer meg at voksne kan ende med å tro at barn «herdes» ved å oppleve flest mulig vonde ting uten at vi voksne hjelper dem, sier Resaland.

Resaland påpeker at barn styrkes av å mestre vanskelige situasjoner, komme seg gjennom smertefulle opplevelser eller erfare at det går an å få hjelp ut av noe som virker umulig.

– Men det er ikke sånn at et barn bør «øve» på alt det vonde voksenlivet har å by på mens de fortsatt er små og sårbare.

Selv om det er viktig for barns utvikling å få bryne seg på livets motstand og å jobbe seg gjennom vonde følelser, er det minst like viktig at vi beskytter dem mot utilbørlige belastninger, mener Resaland.

– Vi vet mye om hva traumer og ensomhet kan gjøre med barnets utvikling, sier Resaland og fortsetter:

– Vi har noen grunnleggende oppdragertrekk, som tydelige grenser, varme og kjærlighet i relasjonen, rom for følelser og trygge samtaler også om vanskelige temaer. Men så tror jeg vi også må ha mye respekt for at barn generelt er ulike og utvikler seg i utakt med hverandre.

– Noen barn er rigget til å tåle ganske mye med litt støtte og veiledning. Andre er mer sårbare. Vi har ingen «one size fits all» på dette, legger hun til.

Videre påpeker hun at alle barn har godt av at vi dytter dem litt til å utfordre egen komfortsone, eventuelt med litt hjelp fra oss, sånn at komfortsonen gradvis utvider seg gjennom oppveksten og kan romme en rik hverdag.

– Så må vi alltid gripe inn når barn forteller om situasjoner som kan være skadelige for dem, sier Resaland.

Resaland mener grensene vi har i dag er greie, men hun savner at vi som samfunn tenker høyt om hva som fortsatt er «innafor» av oppdragermetoder.

– Foreldre blir bombardert med alt som kan skade barna deres og alt de ikke skal gjøre. I 2024 legger vi lista veldig høyt. Vi ønsker veltilpassede, prososiale, lydige, selvstendige og lykkelige barn, men uten å bruke grensesetting vi vet kan være uheldig, som det å spille på skam og frykt. Hvis vi ikke snart snakker ordentlig om dette, tror jeg pendelen vil fortsette å svinge fra ytterpunkt til ytterpunkt.

– Så, trenger vi en endring?

– Ja, det må jeg være ærlig på. Men jeg ønsker at vi ser på det som en dugnad, ikke som noe dagens foreldre må gjøre alene, svarer Resaland og fortsetter:

– Sammen må vi tenke høyt om hvordan vi skal kunne korrigere og grensesette med sunne grenser uten at prisen å betale for barna blir unødvendig høy. Vi vet at en god foreldrestil er «autoritative foreldre», varme og empati kombinert med tydelige, men fleksible, grenser. Men hvordan gjør man det i praksis når niåringen fortsetter å banne oss rett opp i ansiktet, eller når fjortenåringen sier «det driter jeg i» til din beskjed om å rydde rommet? Dette kan vi drodle om sammen!

– Tror du det finnes en oppdragerfasit?

– Vi har forskning som gir retningslinjer, heldigvis, både på hva vi bør gjøre for å skape emosjonelt robuste og trygge, små mennesker, og hva vi barn bør beskyttes fra – inkludert «autoritativ foreldrestil», som kan være en slags overskrift. Men ut over dette grunnleggende, er barn ulike og vi må ha respekt for det.

Resaland legger fram tre verdifulle ting som kan være vanskelige for foreldre og barn å øve på, men som de bør stå sammen i.

• At barna lærer seg at det er trygt å kjede seg – altså ikke ha noe å gjøre.
• At barna får støtte, empati og ros når de klarer å ta selvkritikk, ha dårlig samvittighet og reparere hvis det er på sin plass, for eksempel hvis de har vært ugreie mot en medelev. Der er jeg redd mange foreldre i dag relativiserer nærmest på instinkt og sier «du mente det sikkert ikke sånn» i stedet for å tørre og lytte ut barnets ærlige forklaring og heller si «det gjør vondt å ha dårlig samvittighet, men jeg er så stolt av deg for at du står i det og har lyst til å gjøre det godt igjen – dårlig samvittighet er et viktig moralsk kompass.»
• At vi sammen med barna reflekterer over når det er de som skal tilpasse seg, når det er omverdenen, og hva som er rimelige og urimelige forventninger til seg selv og andre.